JEG SER DERE

Hei.. Jeg har i helgen satt å tenkt litt, tenkt litt på hvordan jeg skal forklare meg til dere. Jeg har dog ingenting jeg trenger å forklare, men jeg ønsker å få satt ord på alt etter serien uro kom på tv. Har du ikke sett den kan du se den her. Jeg vil først og fremst bare si at jeg setter så utrolig stor pris på hver eneste tilbakemelding, hver eneste av dere som tar dere tiden til å se, jeg er så stolt over meg selv! Er det lov til å si det?

 

 

                           Jeg blir rørt av alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått fra en hver av dere.. ❤️

 

Men det er mange spørsmål som tikker inn, men det spørsmålet som blir spurt mest om er hvordan jeg har det i ettertid av programmet, om jeg har merket noe forskjell. Og JA det har jeg. Jeg har blitt mer lykkelig om det er det jeg kan si. Jeg har lært meg selv at lykke kommer fra innsiden.  Det handler ikke om hvor mye jeg prøver å stille livet mitt til det perfekte, men om hvordan jeg og hodet mitt tenker. (Det finnes dog ikke noe som er perfekt i denne verden). Siden den tid har jeg endret tankegangen min,  hvordan jeg tenker på ting – og det har gjort meg ti ganger lykkeligere. Jeg ville ikke vært foruten. Jeg vil si at alle disse tingene har vært positive. 

Men det er også ting jeg ikke har merket så stor forskjell på. Som det med vennskap, eksempel. Jeg vil si jeg enda sitter i samme spor som jeg gjorde for et år siden. Kanskje jeg er litt mer tilbaketrukken etter alt? Kanskje jeg er dårlig på å ta initiativ? Hvem vet. 

Føler du noe på ensomheten enda? Om jeg gjør, NEI. Jeg har endret mye på tankegangen min, noe som har hjulpet meg i veldig stor grad. Jeg er ikke den personene lengre som synes synd på meg, gråter i timesvis å synes at livet er surt. Jeg er dog motsatt. Jeg setter pris på det livet har å tilby, setter pris på alene tiden man har, for det er veldig godt av og til. Men jeg er ikke ensom, og føler ikke lengre på den store ensomheten som jeg en gang gjorde.

En ting er sikkert, jeg er 110% lykkelig! Jeg elsker livet.  🧡 🧡

ER JEG ENDA ENSOM?

Jeg føler jeg alltid har vært ærlig på min ensomhet med dere, mine tanker rundt det temaet og hva jeg føler om nettopp det. Uansett hvor skummelt det har vært så har jeg stått frem for hele Norge å pratet om min ensomhet, og kroppspresset som jeg selv føler en del på. Men hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater om det? Jeg velger å prate, derfor jeg vet at jeg ikke er alene om nettopp dette. Noe jeg synes er så viktig å prate om!!

Men hvordan kan jeg si at jeg er ensom, jeg som har det meste rundt meg? Jeg som har 100% stilling i en jobb? Jeg som har noen få «venner» rundt meg? Jeg som har samboer? Jeg som har familie? Hvordan kan jeg egentlig være ensom?

Jeg kan være ensom, du kan være ensom. Vi alle kan være ensomme. Forskjellen er at jeg har stått fram til hele Norge om ensomheten min, å hvordan denne ensomheten har tatt knekken på meg. For hver gang jeg sitter alene i sofaen så presser tårene, bare jeg leser noen av de få setningene ovenfor presser tårene.

Jeg vil dog ikke si at jeg alltid er ensom, for det er ikke fakta. Jeg har det veldig bra med de menneskene som er rundt meg, som støtter meg når jeg trenger det mest, og som godtar meg for meg. Jeg har det bra, jeg smiler, jeg lever og jeg opplever livet. Jeg bare opplever livet på to forskjellige stadium. Jeg opplever at livet er bra, jeg føler meg bra med meg selv, nyter livet og lever. Men jeg føler meg også lite verdt, av og til. Det gjør vondt å innrømme det. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som har en slik følelse av og til.

ER JEG ENDA ENSOM?

“Ensomheten tar knekken på meg. Hvorfor begynner jeg å gråte hver gang jeg føler på følelsen av å være ensom? Er det fordi jeg ikke har mange venner? Fordi jeg ikke strekker til? Eller fordi jeg er en taper som ikke klarer å få meg venner? Disse spørsmålene svirrer rundt i hodet mitt. Jeg har aldri følt meg så alene. Aldri”.
 

Det lille sitatet du leste ovenfor var noe av det jeg sa i episoden “Sykt sosial”. (Se den her)

Har egentlig noe forandret seg siden den gang? Ja og nei.  Det som har forandret seg i livet mitt er at jeg nå står i en 100% stilling. Hvem skulle tro det for et år siden? Ikke jeg, haha.. Det høres kanskje litt sykt ut for dere, men jeg har aldri trives så godt på en arbeidsplass som der jeg er nå. Jeg har prøvd mange jobber via NAV siden jeg var 18 år. Altså fire år senere har jeg funnet meg en fast jobb, som jeg trives så godt med.

Men derimot så er jeg fortsatt ensom. På jobb så er jeg en del av fellesskapet, noe jeg er takknemlig for – men når jeg er ferdig på jobb, setter meg i bilen å kjører hjem er jeg alene, igjen. Jeg vil ikke si at jeg selv er så flink til å ta initiativ, men jeg prøver. Det er tungt å føle på at du ikke har noen nære venner, som du kan støtte deg på i tunge stunder og dele alt med. Det er vondt å alltid må være den som tar initiativ til å finne på noe, for det blir utrolig slitsomt i lengden. Så ja, jeg er enda ensom. 

I feel like things won’t be alright

 

Tired
Oh, sometimes I get tired on myself
And I feel like things won’t be alright
Lonely
Oh, sometimes I get lonely in your company
‘Cause we are the same, you and me

 

Er det greit å si at dette er en følelse jeg sitter med akkurat nå?   Er det greit av meg å si at jeg føler meg alene?  Er noen av disse følelsene jeg har inne på hjertet ok for meg å føle, eller er det ikke greit?  For akkurat nå så føler jeg meg mislykket. Jeg føler meg totalt mislykket, og det føles ikke bra…. Det er en jævla kjip følelse, det å føle at man ikke er god nok for samboeren sin, vennene sine eller de rundt seg. Det er en skuffelse i livet å føle at man ikke har en plass lengre, om man kan si det?…
 

Jeg har i lang tid slitt med depresjon, slitt med meg selv og hvordan jeg ser ut. Jeg er ikke perfekt og jeg føler meg heller ikke perfekt. Jeg har flere kilo for mye på kroppen, noe som gjør at jeg sammenligner meg selv med andre hele tiden.  De aller fleste bildene som blir langt ut på Instagram, Facebook osv og som er av meg selv blir som regel alltid lagt et filter over, for å dekke ting. Jeg dekker alltids magen min, går gjerne i ting som skjuler det meste – slik at jeg kan gjemme kroppen min og meg selv litt.  
 

 

Angry
Oh, sometimes I get angry with myself
But you won’t even care as long as you’re near
Hopeless
Oh, sometimes it get hopeless thinking you’re not here
I want it to end, to be free

 

Jeg hater å være så åpen om noe som jeg føler en så stor skram over.. 
Men sannheten er at jeg blir jævla kvalm av meg selv.

 

Alt jeg trenger nå er en pause fra livet. . . 

 

JEG INNRØMMER AT JEG VAR SYKELIG OPPTATT AV…

Vi lever i et samfunn der det er normalt og dele sin første orgasme, det at alle skal vite når man mistet jomfrudommen og ikke minst det å dele kropp på mest mulig måte. Hvordan framstiller vi oss egentlig på internettet? 🤭

 

Jeg heter Renathe og jeg er en 21 år gammel jente som en gang har et mål om å kunne nå langt i denne businessen. Jeg er som alle andre glad i å dele av meg selv å la dere se at det er ikke alt som er så perfekt som man fremstiller det på sosiale medier. Jeg har blitt kjent med verden på en helt annen måte enn hva jeg gjorde når jeg var 10-11 år. Jeg så opp til alle damene som var på hvert magasin, på hvert blad og ikke minst på hvert Instagram bilde og sa alltid “En dag Renathe, så skal du være like vakker som disse damene, like slank, like fin hud og bare se perfekt ut!”. Tro meg, som en liten jente, så er alt perfekt.
 

Etter noen år har jeg innsett at alt er ikke så perfekt, som jeg skal ha det til. Det er så mange som retusjerer bildene sine for å få bort den “ene” kvisa, og se mest mulig perfekt ut, men hvordan framstiller du deg da? Jeg skal være 100% ærlige med dere når jeg sier at jeg hadde en periode i livet mitt der jeg retusjerte ansiktet mitt så til de grader. Det så helt jævlig ut, jeg så helt jævlig ut. Men i mine øyne så jeg perfekt ut. Det var akkurat sånn Renathe på 10 år ville se ut, så store lepper, så hvite tenner og ikke minst så fin og glatt hud.  

La oss alle være enige om at dette ikke ser bra ut! 👆
 

Jeg ble dessverre en av mange som ble så opptatte av å se perfekt ut, jeg ble hun som tok det til neste nivå og skulle skjule alt. Hver eneste pore synes jeg også var helt forferdelig, hva som gikk av meg aner jeg ikke – men jeg ble avhengig og det er så utrolig skummelt og si. Det å håpe på å se perfekt, – det gikk i hodet på meg, og slikt som på bildene ovenfor ser dere er at det er alt for mye, jeg redigerte alt! And this is not good at all!  Jeg ble så avhenging at når jeg først sluttet så synes jeg at nesen min var så stygg, hehe. Men er vi alle enige om at denne biten med retusjering ikke er noe bra for noen. Dette er skadelig, og jeg ønsker ikke at andre skal utsette seg selv for dette.

 

Jeg har i lang tid slitt med det kroppspresset som skjer overalt, spesielt på Instagram. På mitt værste veide jeg nesten 100kg, noe som er ekstremt mye til å være meg. Ting var så ille at jeg ikke ville gå uten for døren uten å kunne skjule alt på min kropp. Jeg så gravid ut for å være ærlig, jeg var så oppblåst å stor.  Jeg husker så godt at vi i september i for 2 år siden? – at vi skulle ta familiebilder, og jeg husker jeg spurte fotografen om han kunne retusjere meg tynnere/slankere.  Fordi dette hadde gått i hode på meg. Det idealet om å se perfekt ut var helt borte, jeg så ikke perfekt ut i det hele tatt.. 

Her er bildet av Renathe 20 år, og nesten 100 kg 👇

Jeg vil ikke si jeg var sykelig overvektig, men overvektig var jeg ja. Dette var så utrolig usunt for meg på denne tiden, men på samme tid så var jeg kommet til et stadie der jeg ikke hadde det bra med meg selv eller alt som skjedde rundt meg. De personene som var rundt meg var toxic, rett og slett!

Men dette innlegget ble så langt at jeg skriver del2 snart! x

I’m just lookin´ for some real friends

Jeg spør meg egentlig om dette spørsmålet hver eneste dag, men HVORDAN er det egentlig å være ensom? Hvordan er det for deg å se dine venner på Instagram eller Facebook ha det så gøy, å du sitter inne under dyna eller klemt inn i et hjørne med maccen din? Hvordan er det for deg å vite at vennene dine ikke tenker tanken på å spørre deg en gang? Jeg – og så mange andre her i Norge sitter inne hver eneste dag uten å få en telefon fra din venninne eller et spørsmål om hvordan det går eller hva du skal i helgen? Ikke et spørsmål når det gjelder party en gang, om du vil være med. Det er så grusomt..!

Jeg heter Renathe, jeg er en jente på 21 år som vil kalle meg selv venneløs. Jeg har ingen venner jeg er med på hverdagsbasis, uten om di jeg går i klasse med å ikke kan rømme unna. Når jeg er ferdig på skolen kan jeg endelig dra hjem å sitte for meg selv, som jeg gjør HVER eneste dag. Misforstå meg ikke nå, jeg ønsker ikke å sitte alene hver eneste dag, men det er noe jeg uheldigvis gjør. Jeg har null nettverk her til å en gang kunne spørre noen om å henge med meg. Skjønner du? Jeg er heldig om jeg snakker med noen uten om min samboer den dagen. For i mine øyne virker det som ingen bryr seg, det er ingen som bryr seg når di aller fleste vet at jeg sitter inne hver eneste dag, hver eneste helg og generelt alltid. Jeg er kun ute når jeg kan dra ut med min samboer, men uten om dette er jeg aldri ute, vet du hvorfor? Jo, fordi jeg har ingen å dra ut med. Det er ikke et spørsmål en gang.

Jeg skulle ønske til tider at noen virkelig brydde seg om meg, og hadde motet til å spørre om dette: “Hei Renathe! Hva gjør du i helgen? Blir du med ut på en jentekveld?”. De få ordene der setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg setter så stor pris på hver enkelt person som faktisk orker å ta seg tid til å bry seg for et sekund, som orker å tenkte på meg for et sekund eller som faktisk gjør noe. 

Det er ikke slik at jeg stiller meg opp i gaten og har et skilt med “jeg er ensom, jeg har ingen venner, kan du hjelpe meg?”

Dette bildet sier dere kanskje ingenting. Men for meg sier det alt. Det sier meg at jeg har et sted jeg kan føle meg lykkelig på, et sted som får meg til å føle meg som meg selv igjen, og godtar meg for den jeg er. Dette stedet gir meg ro i sjelen, dette stedet betyr alt 
 

I’m just lookin´ for some real friends, all they ever do is let me down

 

ENSOMHETEN TAR KNEKKEN PÅ MEG

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor er det slik at man føler seg ensom? Hvorfor begynner jeg å gråte hver gang jeg føler på denne følelsen av å være ensom? Er det fordi jeg ikke har mange venner? Er det fordi jeg føler jeg ikke strekker til i hverdagen? Eller er det egentlig fordi jeg er en loser som ikke klarer å få meg venner. Tro meg, alle disse spørsmålene svirrer rundt i hodet mitt. Jeg.. Jeg er faktisk på gråten hver gang jeg tenker på dette, selv nå.

 

Etter at jeg flyttet hjem har min vennekrets forsvunnet helt. Jeg har aldri før følt meg så alene i verden, aldri. Det at noen sier til meg at jeg må bruke mer tid på venner, – venner som jeg faktisk ikke har nært meg. Det er sårt. Det er så ensomt hver gang jeg blar gjennom Instagram å ser at alle har det så gøy, så sitter jeg inne hver eneste dag ALENE, fordi jeg.. Jeg har ingen venner. Jeg har ingen her som kan støtte meg når jeg trenger det, eller som kan “henge” med meg når jeg føler for det. Jeg kan faktisk sette en L i pannen min å kalle meg selv for en LOSER, fordi jeg må jo være tidenes største da jeg ikke klarer å få meg en venn en gang. Hvor jeg vil med dette aner jeg ikke, jeg bare vet at jeg er så lei av å føle meg ensom å er så sint å frustrert.

DET DU ALDRI FIKK SVAR PÅ, POLITIET, NORDREISA ++

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

SO MANY QUESTIONS, YOU THINK AND WONDER  –  HERE IS YOUR ANSWERE

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

 


 

Hvorfor har du vært så lite aktiv i det siste?

Nå skal dere nemlig få høre det. Jeg har ikke orket å være så aktiv her siden jeg har hatt nok med meg selv og mine følelser angående en stor å slitsom tanke. Jeg kan nemlig si at jeg fikk et brev fra politiet rett før jul der jeg var blitt anmeldt av exen min. Nå tenker dere “oh hva gjelder dette?”. Jo la meg si det – det handler om at jeg synes noen er litt hårsåre å tar seg litt for nære ting som jeg deler her. Jeg deler mitt liv her og skriver hvordan MINE opplevelser har vært, og hvordan jeg har hatt det di siste to-tre årene, så en anmeldese fra en som er svak hjelper faktisk, for en ting. Jeg lo så sykt når jeg fikk det brevet i posten, jeg døde av flauhet ovenfor denne personen. Rett og slett fordi at vis jeg forsvarer meg selv og gir tilbake med samme mynt så er slaget tapt.
 

Har du noe kontakt med de fra Nordreisa?

Nei, ikke noe særlig. Bare min familie og min bestevenn ellers er alle andre som luft. 

 

Angret du noen gang på at du var så åpen og ærlig om livet ditt?

Ja og nei. Jeg er glad for at jeg fikk åpnet øynene til noen personer og kanskje fikk dem til å innse at livet er hardt å for at man skal overleve her i verden så må man faktisk stille opp for seg selv. Jeg har fått en god del kommentarer fra familie at jeg er alt for åpen og egentlig ikke burde være det, men om det hjelper for min del å kunne dele ting, å si det som det er SELV om det er her så gjør jeg det. Jeg føler at jeg skal få stille opp for meg selv å stå for det jeg har stått for hele tiden.

Er det et spesielt spørsmål du blir spurt hele tiden, og er du lei av og bli spurt om det?

Ja. Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg har hatt det i mine år i Nordreisa. Og som sagt så har jeg sagt gang på gang at jeg hadde det fint med familien, med exen min er ikke noe til å skryte av. Jeg ble nemlig fortalt når jeg la ut årslisten 2017 om at vis jeg fjernet det som sto om min ex der så skulle han ikke anmelde meg eller gå videre med det. Jo hva gjør jeg? Fjerner det å blir anmeldt. HAHA, det er litt lattelig! Sorry, men jeg må le.

Hvilken sang har hjulpet deg mest gjennom denne tiden?

Get it right – Glee cast version. Den er altså elsk!
 

Har du noen gang tenkt å gjøre noe med det som har plaget deg for å klare å gå videre?

Ja. Men hvordan jeg skal gjøre det har vært noe annet. Det har ikke bare vært “barebare” å kunne gå videre med alt. Jeg har slitt i så lang tid med alt som har skjedd – og de fleste vil si at jeg egentlig burde glemme alt. Men jeg har gått igjennom det noen ganger med familien for å finne ut hvordan jeg skal takle det best på min måte, og jeg tror nemlig jeg har funnet det ut nå! 

 

JEG ER ALT FOR ENSOM

・ alle lenker i dette innlegget inneholder annonselenker ・​
・ inspirert av Martine halvs ・​

TOPP UTSOLGT  ⎮  LIGNENDE HER 

Jeg er hun som er glad, hun som ler og hun som har det litt for morsomt til tider. Jeg er hun som virker som har masse venner og alltid gjøre noe. Det er hvert fall sånn folk kanskje ser på meg, men det er totalt feil. Det er totalt feil når jeg ligger i senga med mac´en hver eneste dag, helt alene. Når jeg ser alle andre som er sammen med sine venner, og jeg sitter heelt alene. Det er totalt feil når jeg sitter å skroller nedover Instagram og blir sjalu når jeg ser at mine venner har andre venner. Det er så feil når jeg sitter å griner fordi jeg føler meg mislykket som menneske og venneløs.

For skal jeg fortelle deg noe? Det skjer oss alle, men det er dessverre ikke alle som ser det selv. Vi er for opptatte av å vise verden hvor lykkelige vi er og hvor fantastisk vi har det. 

Vi har akkurat startet en ny måned, nemlig desember. En måned bestående av sosiale settinger og selvpromotering på sosiale medier, der julebord er det som går høyest ut. Julebord er toppen av måneden for di fleste!  Lykkelige mennesker som skåler over livet sitt, og ser ut til å ha det kjempe bra. Er de ikke litt bekymret i det hele tatt? …

Det er selvfølger helt greit, samtidig føler jeg meg ensom når jeg har det helt motsatt. Jeg er ikke invitert i et eneste julebord og jeg har ingen anelse om jeg skal få være med di “få” vennene jeg har på nyttårsaften. Ingen anelse.. For å være ærlig er det ikke synd på meg, men jeg skal ærlig innrømme at det gjør at jeg føler meg annerledes og langt i fra bra nok. Er jeg det? Jeg er heller ikke lykkelig hele tiden og har det ikke fantastisk hele tiden. 

Jeg synes det er flaut å gå ut med at jeg er venneløs å ikke har noen å kunne tilbringe litt vennetid med. Alle mine gamle venner er opptatte hele tiden og har ikke tid til lille meg, så jeg føler meg litt vell ensom.

Jeg synes egentlig det er litt flaut å si at jeg kjenner meg ensom, men samtidig så vet jeg at jeg ikke er alene om det ♥

ER JEG FIN ELLER BRA NOK?

…Mange ganger har jeg ofte fundert på om jeg er bra nok, eller om jeg i det hele tatt er fin nok. Er jeg fin nok til å ha en samboer eller er jeg bra nok til å godta meg selv og ting som har skjedd i fortiden. Dette er spørsmål som suser gjennom hodet mitt dag inn og dag ut, slitsomt eller hva? Det er vanskelig for meg å si noe om hvorfor jeg tenker slikt? Har jeg en dårlig dag eller bare en dårlig uke generelt? Hjelper det egentlig å si til seg selv hver dag at jeg er fin? Ikke vet jeg, men en ting jeg vet er at . . . 
 

JEG ER BRA NOK OG JEG ER FIN NOK!