ER JEG ENDA ENSOM?

Jeg føler jeg alltid har vært ærlig på min ensomhet med dere, mine tanker rundt det temaet og hva jeg føler om nettopp det. Uansett hvor skummelt det har vært så har jeg stått frem for hele Norge å pratet om min ensomhet, og kroppspresset som jeg selv føler en del på. Men hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater om det? Jeg velger å prate, derfor jeg vet at jeg ikke er alene om nettopp dette. Noe jeg synes er så viktig å prate om!!

Men hvordan kan jeg si at jeg er ensom, jeg som har det meste rundt meg? Jeg som har 100% stilling i en jobb? Jeg som har noen få «venner» rundt meg? Jeg som har samboer? Jeg som har familie? Hvordan kan jeg egentlig være ensom?

Jeg kan være ensom, du kan være ensom. Vi alle kan være ensomme. Forskjellen er at jeg har stått fram til hele Norge om ensomheten min, å hvordan denne ensomheten har tatt knekken på meg. For hver gang jeg sitter alene i sofaen så presser tårene, bare jeg leser noen av de få setningene ovenfor presser tårene.

Jeg vil dog ikke si at jeg alltid er ensom, for det er ikke fakta. Jeg har det veldig bra med de menneskene som er rundt meg, som støtter meg når jeg trenger det mest, og som godtar meg for meg. Jeg har det bra, jeg smiler, jeg lever og jeg opplever livet. Jeg bare opplever livet på to forskjellige stadium. Jeg opplever at livet er bra, jeg føler meg bra med meg selv, nyter livet og lever. Men jeg føler meg også lite verdt, av og til. Det gjør vondt å innrømme det. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som har en slik følelse av og til.